Digital dannelse

Ett av de begrepene innen bruk av ikt jeg mener er spesielt viktig å ha forståelse for er "digital dannelse". Begrepet gir uttrykk for "en helhetlig forståelse av hvordan barn og unge lærer, hvordan de utvikler sin identitet." (Erstad 2005:145). Grunnen til at jeg mener dette begrepet er spesielt viktig, er at det kan hjelpe lærere (som gjerne er en generasjon eldre enn sine elever) til å forstå hvordan deres elever forholder seg til digitale hjelpemidler.

Mange undersøkelser har vist at elever og lærere har veldig forskjellig bruksmønster når det gjelder digitale hjelpemidler. For læreren er datamaskinen først og femst et redskap som benyttes til tekstbehandling, søk på internett og til en viss grad e-mail korrespondanse. Elevene bruker datamaskinen til å laste ned musikk og filmer, lage hjemmesider, redigere videofilmer, chatte, sende epost og spille dataspill. (Erstad 2005) I deres livsverden er datamaskinen noe langt mer enn et hjelpemiddel til skolearbeidet. Det er rett og slett en del av deres hverdag.

Denne forskjellen medfører at elevenes bruk av digitale hjelpemidler i skolesammenheng ofte blir begrenset og kanksje noe kunstig, sammenlignet med den varierte bruken de presterer hjemme. Jeg tror det vil være en god utvikling både for elevene og deres læring dersom skolebruken ble mer variert (eller med andre ord, at lærere tilegner seg større digital kompetanse).

Dette innlegget er selvsagt preget av en generalisering både av lærere og elever, og jeg mener absolutt ikke at dette er en situasjon uten nyanser. Jeg er fullt klar over at det finnes elever med lavere, og lærere med høyere digital kompetanse enn jeg skisserer her. Jeg tror imidlertid bildet jeg skisserer er betegnende dersom man tar i betraktning hele det norske skoleverket.

Powerpoint...

SE!
PowerPoint presentasjonen min..

Vinter (trallala!)

Endelig er vinteren her! Og det er ikke en sånn puslete vinter med litt slaps på veien og man tenker at i dag må jeg kanskje ta med meg vanter når jeg går til skolen. Neida det er sånn skikkelig vinter! Fuglene har krøpet innerst i reirene sine, blåst seg opp til store baller og trukket bena helt inn til magen. Sola ståler ned fra en helt skyfrihimmer, og snøen som det finnes en hel masse av, knirker når man går på den.

Da jeg våknet i går kunne jeg se pusten min mens jeg lå i senga. Vi sover med vinduet åpent til Magnus sin store fortvilelse, og selv om det var ganske fælt å stå på det iskalde gulvet og trippe mens jeg lette etter stilongsen (som jeg ikke fant), gledet jeg meg litt til å komme ut. Jeg gledet meg litt mindre etter at jeg hadde tilbrakt en halv time på den iskalde stua, men å komme ut i sola på en iskald vinterdag er helt fantastisk.

Mens jeg spaserte bort til busstoppen ble jeg ganske fort overbevist om at dette var den ordentlige vinteren. Det blir så klart ute når det er kaldt. Det gnistrer liksom fra de omgivelsene som i hele høst og hittil i vinter har vært ganske blasse og kjedelige. Nå er det plutselig litt koselig når bussen kommer for sent. Det er forståelig med vinterføre og alt. Jeg tilbringer gjerne noen ekstra minutter ute, og kjenner på at det er skikkelig kaldt utenfor klærne (men om jeg klarer å holde meg "i midten av jakka" så er det ikke kaldt på meg).

Allikevel må jeg innrømme at min første dag i den ordentlige vinteren ble litt ødelagt av "dårlige klær", så etter innkjøp av ullstrømpebukse og vanter anser jeg men nå rustet til å møte resten av de iskalde dagene i Trondheim med glede (jeg er så lei meg for at jeg ikke liker å gå på ski!).